Sykepleierstudentens hverdag

Det er en stund siden jeg skrev et blogginnlegg, og det har egentlig plaget meg den siste tiden. To uker før påsken begynte jeg mine kliniske studier, og det har vært tøft, lærerikt og veldig givende. Jeg har gledet meg spesielt mye til denne praksisperioden. Da jeg gjennomførte min første prakisperiode, hvor jeg trivdes veldig godt og var meg selv  - mot både personalet og dem som hadde behov for sykepleie - åpnet muligheten seg til å få kunnskap innenfor pediatrisk sykepleie til barn. Dette har vært en av mine mål under denne studieferden. Det er fint å kunne få sine drømmer oppfylt noen ganger - drømmerier er viktig, også innenfor sykepleie til barn.

Jeg fikk en kommentar på blogginnlegget mitt, The Black Leaf, med en link til et innslag på TV2.no kalt Nina Alexandra (4) har et mystisk syndrom, som jeg syns fortjener en liten oppmerksomhet. Jeg har jo tross alt kommet inn i en pediatriboble. På den korte tiden jeg har vært under kliniske studier dette semesteret, har jeg fått kjennskap til mange særdeles interesange diagnoser og tilstander blant barn og ungdom. Dette viser også hvor komplisert den medisinske verden er, og hvordan de ulike profesjoner blir stilt opp mot deres egen uvitenhet. Vi har gjennom studiet blitt lært, eller fortalt hvor viktig det er å være samfunnsorientert. Dette innebærer da selvfølgelig også å være aktiv i medieverdenen. Helt siden 22.juli.2011 har mediebildet vært mer eller mindre dekket av  ABB, Utøya, Regjeringskvartalet, pårørende og overlevende. Dette kan medføre ulemper for andre nyheter, for de hele tiden kommer i skyggen av..... Ikke er det hyggelig lesestoff heller, "22.juli stormen" - det har bare vist seg å være en like stor skuffelse som feks tomme løfter fra ulike partier. Etter 22.juli 2011 var budskapet klart: ..."mer åpenhet og mer demokrati", et budskap dem selv ikke klarer å opprettholde! I aftenposten kan du lese en artikkel som støtter opp under dette, Auf ba meg slutte å uttale meg til media, datert 12.april.2012 .

Lastet ned fra tv2.no, 13.04.2012

Ludognisten sluknet i oss. Jeg har ikke tatt meg tiden til å bli så veldig kjent i Oslos bydeler, så jeg kan ikke si hvor bildene er tatt. Kanskje det bør være et av mine fremtidige målsettinger - å bli bedre kjent i Oslo. Jeg har nemlig en annen drøm jeg ønsker å få oppfylt - en jobb på Universitetssykehuset Oslo. Da er det kanskje en fordel å være litt kjent. 

Det er skjærtorsdag kveld. Jeg er fortsatt ikke helt i slaget. Jeg kom til kjæresten min igår, og idag skal vi treffe et vennepar, ei venninne og en jeg aldri før har sett. Det er en del av meg som tenker at dette ikke kan gå bra. Jeg får en umiddelbar dårlig følelse, som strømmer gjennom kroppen min. Kanskje er det skyldfølelsen som tar tak i meg. En dag hvor jeg unner meg hyggestund og studieblund. Jeg har arbeidet hardt den siste tiden. Først i praksis, deretter hjem for å spise middag før plikten om å lese tar overhånd - frem til det er leggetid. Det er ikke så mye annet som har okkupert tiden min i det siste. På tross av den ekle følelsen som strømmet gjennom kroppen min, dro jeg på skjærtorsdagsmiddag med kjæresten og venner. Til middag ble det servert deilig varm....tomatsuppe. Den var aldeles nydelig, og jeg nøt hver skje av den. Det er ikke en skjærtorsdagsmiddagen jeg hadde valgt, men tatt situasjonen vår til betrakning, så syns jeg det var et passende alternativ til en påskemiddag - studenter har ikke den beste økonomien alltid. 

Vi sitter ved kjøkkenbordet hele kvelden. Snakker om hva vi har gjort i det siste, tar oss en røyk og drikker påskekaffe og te. En liten stund glemmer jeg litt bort at jeg er syk, og skyldfølelsen som var tilstede tidligere på dagen, blekner mer og mer. Jeg kjenner en indre ro i kroppen, en avslappende og behagelig tilværelse. 

"Ludobrett". Bildet tatt av bloggeier.

Tanker i påsken. Jeg kunne ønske at vi var utstyrt med noen få, men enkle og nødvendige brytere på kroppen. Ikke nødvendigvis en stor bryter, som hadde vært synlig for alle og enhver, men en bryterlignende ting som kunne styre når tankene skulle få lov til å tre frem, og når de måtte i dvale. I påsken har det også vært endel tanker og grublerier. Tanker og grublerier av en slik karakter som jeg tidligere ikke har opplevd. Mange av påskens tanker og grublerier har vært i forbindelse med min misnøye til studieforberedelser. Jeg kunne nok vært en flinkere student denne påsken, men samtidig så merker jeg hvor godt det har vært å ikke være den flittigste. 

Skjærtorsdag 2012 har vært en av mine beste torsdager frem til nå. Jeg tilbragte tiden sammen med min kjæreste og noen venner av oss. Faktisk har jeg vært så heldig denne påsken å bli kjent med pr nye mennesker også. 

"Katt vil ha snusboks". Bildet tatt av bloggeier.

Hjemmelaget blåbærpai. Det tok oss en stund å komme til destinasjonen vår. Først benyttet vi oss av T-banen, deretter bussforbindelse og trikk. Turen i seg selv var egentlig veldig spennende. Da vi reise med de ulike kollektivmidlene, opplevde jeg så mye spennende. Oslos gater er fylt med mennesker som vekker ens oppmerksomhet. Men ikke alt man ser i Oslos gater er like positivt og hyggelig.

Vell fremme i bestemors leilighet, har gjestene allerede ankommet. Rasteplassen for ikveld er på kjøkkenet. Hyggelig samtale og planlegging av hjemmelaget blåbærpai står for tur. Vi er seks håpefulle skapninger som venter på å sette tennene i en nybakt blåbærpai. Ventetiden føltes som en evighet, og noen av oss hadde ikke roen i kroppen til å vente - en liten tjuvtitt i ovnen ble resultatet av dette (som vist på bildet nedenfor).

Etter ca førtifem minutter i ovnen, ble den hjemmelaget paien med blåbær tatt ut. Hele rommet ble fylt med lukten av nystekt pai med blåbærduft svevende løst i rommet. De siste forberedelsene, før vi i fellesskap skulle nyte hverandres nærvær og blåbærpaien, ble gjennomført i tiden da paien måtte få hvile. Hvilestunden var endelig over og paien kunne nytes.  

"Hjemmelaget Blåbærpai i ovnen"- Bildet tatt av bloggeier.

Bloggens reise fremover. Bloggferden min er snart over. Jeg har skrevet denne bloggen, delt mine tanker og refleksjoner, som et ledd i Høgskolens markedskampanje. Det har vært en utrolig fin reise. Jeg har blitt en erfaring rikere og har sett på bloggingen som en fin terapeutisk hjelpemiddel. Studiehverdagen kan lettest sammenlignes med en berg og dalbane tur. Noen perioder gjennom studiene har vært preget av nedturer, mens andre perioder har vært preget av oppturer - da har det vært positivt for meg å dele mine tanker og refleksjoner om mine opplevelser. På tross av at min "obligatoriske" oppgave knyttet til bloggingen er på sitt siste vers, ønsker jeg å fortsette med bloggingen.

Jeg har begynt å utforme et nytt blogginnlegg, et blogginnlegg som tar deg med på en reise tilbake i tid, i nåtiden og fremtiden.

- Robbie Tempesta - 

Igjen er jeg fanget på verandaen, fanget i mine egne tanker og bekymringer. Jeg prøver etter beste mulige måte å se meningen, betydningen av denne transen jeg befinner meg i. Hva er meningen med å være fanget, trollbundet av solens makt med sin varmende påvirkning, av kriblingen som strømmer gjennom kroppen - fra topp til tå! Jeg blir slukt, påvirket og lysten til å oppleve mer av denne ubeskrivelige tilværelsen jeg befinner meg i.

Jo mer solens makt får påvirket meg med dens skjærende effekt på huden min, helt utenfor min forståelse av kontroll - jo mer øker lysten for å bli værende på dette nivået av total glede og sinnsro! Helt upåvirket av solens makt, skriver jeg ned det første som faller inn i tankene mine, opplevelsene og inntrykkene - det bearbeides etter nøye reguleringer, persepsjonen former seg selv.

Langt borte i det fjerne. Mens jeg befinner meg i denne boblen fylt med ro og stillhet, er det en sterk, høy lyd som borrer sin vei gjennom øregangene mine. Roen, stillheten, følelsen av den perfekte modus forstyrres brått. Boblen, den perfekte tilnærmingen av total sinnsro, sprekker!

Omringet av høye blokker, asfalt og støy. Oppmerksomheten min har på en underlig måte kommet til live igjen - nesten på samme vis som når man våkner opp fra en drøm, en dyp drøm som man ikke ønsker å våkne opp til. Kropp og sjel befinner seg på et nivå som er urørlig, hvor inntrykk og sanser ikke har noen påvirkningskraft. Rundt meg blir jeg minnet på hvilken realitet som rører seg rundt min eksistens - omringet av høye blokker, asfalt og støy!

Travle mennesker som galopperer nedover den asfalterte veien - alle med sine egne mål og destinasjoner. Jeg må få være ærlig, og innrømme at en stor del av meg ønsker seg tilbake til den perfekte, men midlertidige, boblen av tilværelse uten bekymringer, uten krav og forventninger til det en foretar seg!

Det kjentes veldig godt å kunne trekke seg inn i seg selv, kjenne hvordan solen har en så stor innvirkning på kroppen, ikke måtte forholde seg til sine gjøremål og ansvar. Jeg vender tilbake til virkelighetens sanne vei, svelger unna den kortvarige opplevelsen av dagdrømmeri og retter fokuset, på ny, til studier og praksishverdagen.

..... Det er påskeferie. En hel uke for meg selv, med familie og kjæreste. Kroppen har en underlig måte å kommunisere på, når krav er større enn kroppens evne til å etterkomme forventningene til sitt virke. Det skal bli godt å kunne ta dagene fremover i mitt tempo, ikke være bundet opp til andres forventninger og krav - bortsett fra mine egne.

Ferie...hva er det? Jeg tror ikke dette begrepet lenger eksisterer i mine tankerekker. Følelsen av en ordentlig ferie, vil jeg nok ikke få oppleve. Jeg er student, og som for de aller fleste studenter, har jeg et ansvar, en oppgave jeg må følge opp - studieprogresjonen min.

Mine personlige forventninger og kravene jeg selv stiller meg, får meg til å ønske meg tilbake til den perfekte følelsen av tilværelse - tilbake til boblen, hvor alle bekymringer, tanker og opplevelser forsvinner bort i dagdrømmeri!

Solen skinner og avgir en varme som treffer meg på huden! Jeg sitter ute på verandaen, boken har jeg i fanget mitt og jeg leser! Pediatri og pediatrisk sykepleie er feltet jeg ønsker å fordype meg innenfor - hvorfor?

To duer.

Jeg sitter i en dyp konsentrasjon med boken festet i hendene mine. Jeg har satt meg et mål for dagen, og det er å lese de to kommende kapitlene i boka. Solen skinner på en skyfri himmel og sender sin varme rett på kroppen min! Jeg kjenner hvordan varmen borrer seg gjennom hudlaget, hvordan den varme effekten får frem et smil i ansiktet mitt! Jeg nyter tiden jeg har alene, alene med bok og stillheten - det er befriende, godt og det får tankene mine til å spinne rundt i sirkler! Et nytt blogginnlegg er under konstruksjon!

På himmeldekket over meg, fjernt fra der jeg selv sitter, flyr det to duer i min retning! Jeg venter i spenning, ser om dem flyr mot meg. Er jeg en trussel for deres virkelighetsoppfatning, eller er jeg en dem kan stole på? Den ene duen lander på rekkverket som er fremfor meg - due nummer to flyr i sirkler, litt usikker for hva som kan skje om han velger å lande! Det tar en stund før motet treffer han i brystkassen - en perfekt landing, en perfekt positur for et bilde!

Klokken har passert 15.00, det er torsdag 15.mar.2012 - dagen der jeg og mange av mine medstudenter har ventet på. Blikket mitt er festet på min fars bil, idet han kjører hjem igjen. Jeg sitter nå alene på en murvegg på bussholdeplassen og venter på at Grenlandsekspressen skal komme - den skal ta meg med inn til vår hovedstad, Oslo by. Først nå, når jeg sitter på bussen og tankene får slappet av, går det opp for meg hvordan de siste ukene på studiet har tappet meg for energi og krefter. Min kullansvarlig hadde rett - andre studieår er intens og krevende. Skuldrene senkes omsider, en boblende befriende følelse eksploderer i kroppen min og tårene fosser nedover mitt kinn. 

Operahuset i Oslo

Spenning, usikkerhet og forventninger. De siste ukene har vært strevsomme, fylt med tanker, usikkerhet og forventninger til en selv og forventninger om å prestere sitt beste, som kommer fra andre hold enn en selv. Mange av mine medstudenter, inkludert meg selv, har satt sine liv på vent. Tiden for sosialisering, å kjenne seg selv som et levende vesen, har ikke vært tilstede - foruten den lille grad av anerkjennelse som har blitt uttrykt gjennom ferdighetstreningen med medstudenter. Vi har foretatt noen vanskelige valg og prioriteringer - valg og prioriteringer som har gått ut over familie, kjæreste og venner. 

Selv om den siste tiden under studiene har vært krevende, krevende på mer enn et område, har det kun vært det beste for meg, og min studieprogresjon. På lik linje som det har vært det beste for studentene i kullet. Dette er en av forberedelsene som må til, for at vi etter endt utdannelse, kan utøve forsvarlig sykepleie overfor pasientgruppen vi kommer til å arbeide med. 

Torsdag 15.mars.2012, D-day! Jeg kan såvidt erindre at jeg kvelden i forkant hadde slått på ringeklokken til å ringe 07.30. Da klokken viste 05.30 var jeg lys våken. Jeg tok frem arbeidsuniformen min med alle duppedittene som måtte være på, og trasket opp i første etasje. Jeg satte meg stille ned ved siden av kjøkkenbordet, kaffekoppen var nettopp fylt opp med nykokt, rykende kaffe og morgenrøyken var tent. Frokost ble nedprioritert idag, for jeg visste av erfaring at dette ville komme i retur.

Etter en god og lang time ved kjøkkenbordet, fant jeg energi nok til å hoppe i dusjen, stelle meg og gjøre siste forberedelser før ferden gikk videre. Moren min hadde hjulpet meg dagen i forkant med øyebrynsnapping, lotion og moderlig omsorg. Jeg stod i dusjen i en lang tid, og kjente det varme vannet som rant nedover kroppen min, skummet fra shampoo`en føk til alle kanter og helt ut av det blå, var kroppen min fylt av masse energi og klar til kamp.

Turen til høgskolen var preget av mange tanker. Tanker om hvordan denne dagen ville ende - positivt eller negativt. Om utfallet ble negativt, hadde jeg meg selv å takke! Jeg ankommer høgskolen idet klokken passerer 07.30, og treffer på seks av mine medstudenter - like spente, usikre, nervøse og håpefulle for hvordan dagen utviklet seg. Tårene rant nedover kinnene på mange av studentene denne dagen - lenge før den praktiske eksamen hadde startet. Faglig refleksjon og gjennomgang av de aktuelle eksamensoppgavene florerte gangene på høgskolen - selv måtte jeg trekke meg bort i perioder, inn i min egen lille boble som jeg hadde eksistert i den siste tiden. Boblen skulle snart sprekke!

Busstur fra Oslo - Grenland

Torsdag 15.mars.2012 - klokken 12.30. Jeg har vært på høgskolen siden morgenkvisten. Jeg har delt mange av mine medstudenters gledestårer, tanker og meninger, og nå nærmer tiden seg mer og mer - jeg skal snart opp til praktisk eksamen. Gjennom hele dagen kjenner jeg presset for å bestå, vokser og vokser. Dette er et press som jeg ubevisst påla meg selv - en drøm og et ønske jeg vil oppfylle, drev frem dette presset, disse forventningene. Reaksjonene er blandet. Opplevelsene, tankene, drømmene og ønske om å prestere som en sykepleier kommer til uttrykk i form av gråt, sinne, aggresjon og tvil. Er jeg skikket til å utdanne meg til å bli sykepleier? Vil jeg gjøre en god jobb som sykepleier? Er det riktig å pålegge utdanningsinstitusjonen ansvaret for at jeg stryker? Spørsmålene titter frem i tankene mine idet mitt navn blir ropt opp!

Det er min tur. Mitt navn ropes opp. Jeg gir en av mine medstudenter en klem og ønsker henne lykke til. Vi skal avlegge den praktiske eksamen i samme lokale - det eneste som skiller oss, er et skjermbrett. Jeg blir henvist til min eksaminator. Hun ønsker å håndhilse, jeg ønsker å gi fra meg studentbeviset. Det blir et lite sekund med stillhet og pinlighet (for min del). Vi håndhilser, jeg gir fra meg mitt studentbevis og....nervøsisteten melder sin ankomst, jeg blir tørr i munnen og svelget, får ikke frem et eneste ord. Eksaminatoren gir meg et glass med forfriskende, kaldt vann som forsvinner under et svelg. Jeg kjenner hvordan hjerteslagene mine gallopperer, svimmel og tørrheten melder igjen sin ankomst. Eksaminatoren får meg avslagget og rolig - ikke ved ord eller samtale, men av hennes berrolligende væremåte.

Jeg ser eksamensoppgavene ligger i en bolle fremfor meg - tallene er synlige, og jeg har memorisert eksamensoppgavene. Jeg er klar til å trekke en lapp, det ene nummeret som melder seg i hodet mitt. Bollen blir hevet, slik at jeg ikke ser tallene lenger - svimmel, tørr i munnen. Jeg trekker hånden min opp i været, ned i bollen og trekker en sammenkrøllet lapp med påskrevet nummer åtte - Stell av innstikksted på SVK - Sentralt Vene Kateter. 

Stillhet, hjerteslag og dom. Under prosedyrefremvisningen klarer jeg å koble alt rundt meg bort. Jeg er i min egen lille boble igjen, når jeg utfører den valgte eksamensprosedyren. Langt i det fjerne, kan jeg høre en stemme som snakker, men jeg er ikke sikker på om stemmen snakker til meg. Jeg stopper opp i noen sekunder, for å orientere meg ifht prosedyren, jeg begynner med gjennomføringen og etter noen få minutter (føltes som en evighet) er jeg ferdig. Prosedyren er gjennomført. Hjerteslagene mine gallopperer videre fremover, og jeg følger etter. Jeg setter meg ned sammen med eksaminatoren, det er spørretimen. Jeg blir bedt om å gå ut, kommer inn igjen etter det som føltes som en evig stund på gangen - som når du ble bedt om å gå ut på gangen, for du ikke hadde oppført deg ordentlig under en time på barneskolen.

Navnet mitt blir ropt opp igjen. Jeg har vandret som en sjelløs person i sirkler. Jeg skal inn og få dommen. Jeg har bestått. Jeg stopper opp og spør igjen hva dommen ble. Jeg har fortsatt bestått - av lykke gir jeg eksaminatoren en klem, takker for meg og vender hjem. 

Praktisk ferdighetstrening i forkant av eksamensdagen. 
 

Jeg ligger nå i sengen, under dynen, tenker, og hører på alle lydene som min mage avgir i stillheten. Jeg har planlagt morgendagen allerede. Ettersom det er eksamen om kun tre dager, har jeg bestemt meg for å være en flink student.

Flink har jeg vell vært gjennom hele studietiden, men jeg kjenner presset som er til denne eksamen.

Jeg tror ikke bildet beskriver hva jeg tenker, men tenkte kanskje at budskapet ville være gjenkjennelig for noen.

Tankene mine er egentlig ganske forskjellig. Jeg vil ikke påstå at jeg ikke gruer meg til denne eksamen, for det gjør jeg - masse!

I morgendagen er fylt med mye rart. Jeg skal møte opp i hvit arbeidsuniform på Klinisk ferdighetssenter kl 08.15. Deretter er det en målplanssamtale med min praksisveileder, noe jeg ser frem til, og selvøvelse sammen med en medstudent hele ettermiddagen og kvelden. Da klokken er slagen 20.30, kan jeg med et smil vende hjemover. Det kan godt tenkes at jeg reiser litt tidligere.

Når man kjenner spenningen som vokser i kroppen, jo nærmere eksamensdagen nærmer seg, og man har vært på skolen først i åtte timer, må man finne de små tingene som får en til å koble av i noen få minutter.

Jeg har lært mange nye ting gjennom disse, snart, to årene ved Høgskolen i Telemark. Nye vennskap er inngått, vennskap som jeg setter stor pris på. Å ha en avslappet relasjon til en medstudent har jeg følt har vært viktig, og selv i disse tider finner vi rom til festligheter.

Dette er en av mine nye venner ved høgskolen - en jeg setter stor pris på. Vi har hatt mange fine stunder sammen gjennom studietiden. Jeg tror det er viktig at man får et avslappet forhold til sine medstudenter, og spesielt under et studie som sykepleien, for på mange måter så hjelper det deg gjennom studiene.

Morgendagen vil nok også bli en av de dagene hvor jeg får oppleve nye festligheter, men allikevel en tilstedeværelse av alvorlighet, når jeg skal forberede meg til eksamensdagen.

Klokken nærmer seg 05.00 og jeg sitter på rommet mitt etter ni timer med søvn. På veggen fremfor meg henger det et bilde som er innrammet i en sort ramme. Motivet på bildet er av meg...for ca 25 år siden. Jeg sitter på en, slik det ser ut for meg, sort, myk sofa og holder fast på en åpnet Marlboro-pakke. Smilet brer seg fra den ene øreflippen til den andre, og glimtet i øynene kan få en person til å smelte. 

Det er mange ting som har forandret seg på disse 25 årene...forandringer som stadig er i bevegelse og melder sin ankomst. Noen ganger også uanmeldt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, fra bildet som ble tatt for mange år siden, og den jeg er idag. Forandringene har satt sine spor, både rent fysisk og psykologisk - jeg har utviklet meg og ser på verden rundt meg med et annet syn og perspektiv. Fra å være den lille gutten på bildet , som ikke har bekymringer, forventninger og krav i like stor grad, har jeg nå blitt en gutt med bekymringer, forventninger av ulik grad, og det stilles og forventes krav av meg. Hadde jeg blitt forestilt på forhånd, hva det ville si å bli eldre, vet jeg sannelig ikke om jeg hadde valgt å eldres, møte forventningene og kravene - jeg hadde jo ikke noe valg!

 
Bilde av meg, da jeg var liten gutt.

En reise tilbake i tiden. Fokuset mitt for bloggingen gjenspeiler mange av mine opplevelser jeg har opparbeidet under ferden min, fra jeg ble unnfanget på et lokalt sykehus i Italia, til idag. Ferden har bydd på mange gode opplevelser, som det også har bydd på dårlige opplevelser. Opplevelsene har siden blitt en del av mine livserfaringer, og har vært en bidragsyter og formet meg til den personen jeg er idag. Stadig blir jeg påminnet om hvor vanskelig det egentlig er å være en del av denne virkeligheten, denne verden som stadgig higer etter det bedre - bedre for hvem? Du? Meg?

Holder fast på de gode dager. I 1992 opplevde jeg et lite mirakel. Dette året ble familien på fire plutselig fem. Lillebroren min ble født og jeg husker (som om det var i skrivende stund) hvor høyt jeg verdsatte dette mirakelet, og hvor spennende og skremmende det ville være å få en lillebror i familien. Jeg husker hvordan jeg holdt han i mine armer, hvor ofte jeg hadde han på fanget mitt, armkroken min og ønske om å aldri gi slipp på han. På mange måter føler jeg det på samme vis den dag idag, selv om han er blitt en ung mann - ønsket om å beskytte, omfavne og være tilstede for han. Med årenes gang har tiden forandret seg og han har forandret seg. Den siste tiden har vært veldig fin, og familien (inkludert meg selv) så for seg at hverdagen hadde tatt en ny, positiv vending. 

Krise i nære relasjoner. Innenfor faget sykepleie er det viktig at man har et helhetlig menneskesyn og evner å se det hele mennesket og menneskets nære relasjoner. Når sykdom og lidelse oppstår, vil det primært påvirke den personen som blir rammet, men en sekundær påvirkelse av sykdom og lidelse rammer de personene i den nære relasjonen.

Selv er jeg sykepleierstudent, og jeg lærer om menneskets reaksjoner på sykdom og lidelse, og ivaretagelsen av pårørende. Jeg har også en rolle som pårørende - en rolle som jeg har vært i siden min lillebror var fjorten år gammel og ble syk. Det er noen ganger vanskelig å skille mellom rollen som student og rollen som pårørende. Forventningene til meg som student er ofte likestilt med forventningene som stilles av meg som pårørende. Jeg har ofte blitt fortalt at tiden for studier har vært for tidlig, og at jeg burde studert når rollen min som pårørende var mindre dominerende enn den idag er. Hadde jeg tatt disse ordene til meg, ville min drøm om å bli sykepleier aldri kommet til live. Jeg tror heller ikke jeg ville vært rustet til å møte utfordringene i møte med pårørendes avmaktsfølelse, frustrasjoner og tanker rundt sykdom og lidelse. 

Påvirkes studiene? I forrige blogginnlegg skrev jeg rundt mine tanker jeg har dannet meg i perioden som student. Mange av de opplevelser og erfaringer jeg har opparbeidet meg gjennom studietiden har vært medvirkende til de aktuelle påvirkninger som har vist seg, men også min rolle som pårørende har til en viss grad påvirket mine studier. Påvirkningene fra rollen som pårørende vil jeg karakterisere som positive påvirkninger, i den forstand at jeg som sykepleierstudent kan kjenne meg igjen i mange av de reaksjoner som uttrykkes, når man har en rolle som pårørende i møte med helsevesenet. Det også viktig for meg å innse at ikke alle påvirkninger er i like stor grad tjenlig for min studieprogresjon. 

Gjennom bloggingen får jeg uttrykt mine tanker, opplevelser og refleksjoner. Denne bloggen skriver jeg gjennom høgskolens regi, for å dele nettopp mine tanker, opplevelser og refleksjoner rundt det å være sykepleierstudent. I begynnelsen av studiene var jeg ofte redd for at jeg ikke ville mestre omfanget av kravene som ville blitt stilt av meg som student. Jeg fikk erfare tidlig under studietiden at dette var bekymringer som jeg fint kunne lagt på hyllen. Medstudenter i kullet mitt har hver på sin spesielle måte gitt meg påfyll av energi, omsorg og støtte. 

Hallgeir og Robbie, 8.3.12

Robbie og Maryana, 8.3.12

Robbie og Kristine, 8.3.12

Høgskolens administrasjon. Jeg ble tidlig under studiet introdusert for høgskolens administrasjon, som et ledd i mitt tillitsvalgtsarbeid. En introduksjon som jeg idag er veldig glad for å ha fått. Det var iløpet av de pr første ukene at vi ble fortalt at de ansatte ved høgskolen, lærerne og lederen, var der for oss studenter. For min del har dette vist seg å være sant - dem har alltid hatt tid til samtale, som jeg har opplevd motiverende og støttende.

Ine, Robbie (og Hallegeir i bakgrunnen)
 

Jeg må si meg veldig fornøyd med hvordan hverdagen min har utviklet seg til det bedre den siste tiden. Jeg har hatt noen ubeskrivelige gode dager med kjæresten min, venner og min familie. Studiehverdagen det siste halvåret kan best sammenlignes med å gå oppover i trapper - de første trappetrinnene har vært smertefrie og uten betydelige komplikasjoner. Antall innleveringer har vært overkommelig, eksamener er bestått og nye eksamensforberedelser er nå på sitt aller høyeste. Det er først når du har gått noen av trappetrinnene at smerten melder seg - gradvis, men sikkert. Er det ikke slik ellers i livet - noen perioder er mer overkommelig enn andre perioder?

Utsikt fra kjøkkenvinduet, morgenkvisten 5.3.12

Læringsgrupper - tanker og refleksjoner. Det var under første studieår på sykepleierutdanningen at jeg for første gang ble presentert for læringsgrupper og formålet dens. Jeg har alltid arbeidet individuelt med skriftlige besvarelser, og er i grunn veldig komfortabel med den type frihet og tilværelse som automatisk følger med. Min aller første reaksjon da dette ble presentert for oss, var at jeg fikk en ubehagelig frysning nedover ryggen min. 
Et og et halvt år senere er reaksjonsfølelsen veldig blandet. Jeg er veldig glad for at jeg har fått denne erfaringen og opplevelsen - det har vist meg hvordan jeg ikke ønsker å ha det fremover i studiet. Sykepleie handler i stor grad om samarbeid, evnen til å lytte, gi tilbakemeldinger og evnen til å tenke helhetlig - mange av de samme faktorene som bør være innenfor et samarbeidsrelasjon på studentnivå. Det er lettere å sitte her og reflektere over egne opplevelser, enn å personlig være i situasjonen. Har våre samarbeidsevner betydning for vår fremtidig sykepleieutøvelse?

Det å arbeide så tett og noen ganger (ofte) intenst kan også ha sine ulemper. Det er umulig å sette sammen en gruppe studenter, bestående av opptil seks stykker, som vil samarbeide 100% smertefritt. Bare se for deg en gruppe på seks studenter som studerer sykepleie, som i utgangspunktet skal samarbeide og lage skriftlige produkter sammen, som inngår i studentens studieprogresjon. Seks studenter som har ulik personlighet, hvor man kan tenke seg at noen vil ha en mer dominerende fremtreden, seks ulike utgangspunkt for læring, og seks ulike bakgrunnsforståelser for faget og livserfaring. Det er mange elementer innenfor et gruppesamarbeid som må være tilstede for at gruppen skal arbeide effektivt og smertefritt - sammenlign det gjerne en tur i en berg og dalbane! Jeg tenker at læringsgrupper ville vært et godt utgangspunkt for dem som trives i en slik kollektiv, og det burde ikke vært en "pålagt" læringsform.

Komplekst fag - krever vilje, innsikt og refleksjon. Jeg har hatt den gleden av å arbeide med andre mennesker siden jeg var seksten år, da jeg begynte som pleieassistent på et lokalt sykehjem. Er det en tanke som har festet seg fra den tiden, er det kompleksiteten ved å arbeide med mennesker. Det trengs mer enn kunnskaper, ferdigheter og mellommenneskelige egenskaper i møtet med det andre menneske. 
Vi mennesker er på mange måter veldig like, men på like mange måter er vi ulike. Vårt utgangspunkt og forståelse av av sykdom og lidelse er individuelt betinget - derfor tenker jeg at det er like viktig å ha vilje, innsikt og evnen til refleksjon i møtet med den andre. Noen vil jeg påstå er naturlig anlagt til å arbeide med mennesker. Fra sykepleiehistorien ble dette beskrevet som "kallstanken" - en følte et spesielt kall for å arbeide med mennesker, å utøve god sykepleie.

Gjennom studiet lærer vi om sykdommer, diagnoser, symptomer, tiltak og behandling. Dette er essensielle kunnskaper en sykepleier må ha for å forstå sykdom og lidelse. Verktøykassen som sykepleieren bruker i sitt møte med den andre, er bred. Men innenfor sykepleie er det ikke kun mennesket som er den kompliserte brikken i puzzlespillet, det er også hvordan sykdom og lidelse utøver sin virkning på mennesket - en komplisert verden, en verden hvor man ikke blindt på sette sin tro på "oppskriftene" fra lærebøkene. Å ha et tunnelsyn i utøvelsen av sykepleie, tenker jeg kan skape mer usikkerhet enn sikkerhet for det andre menneske som mottar sykepleie.
For å belyse dette med et eksempel, vil jeg nå fortelle om en forelesning jeg deltok under for en kort tid tilbake. Forelesningen tok for seg psykisk helse innenfor somatisk avdeling. Vi fikk en kort innføring i lidelsene angst, depresjon og shizofreni. Foreleseren mente at pasienter med angst ikke ville ty til fysisk åtak på andre mennesker. Dette beskrev litteraturen og foreleserens erfaring gjennom mange år, underbygde også denne påstanden. Foreleseren ønsket at studentene skulle ta del under forelesningen, så foreleseren spurte derfor om studentenes erfaring.

Etter flere år innenfor psykisk helsevern, hvor jeg har arbeidet ved en forsterket psykosepost, opplevde jeg det motsatte. Jeg hadde primæransvaret for en pasient med en angstlidelse. Da denne personen fikk et angstanfall, skulle jeg inn å intervenere på en slik måte at angstanfallet ville dempe seg. Personen så dette som en trussel, og gikk til fysisk åtak mot meg. Kan man innenfor arbeid med et annet menneske stole blindt på litteraturens beskrivelser?  

Min sykepleieutøvelse baseres i stor grad på hvem jeg er som menneske, og hvordan utdanningsinstitusjonen former meg som et menneske. Utdanningsinstitusjonen har et ansvar overfor oss som er studenter - utdanningsinstitusjonen skal tilse at vår fremtidig utøvelse av faget gjennomføres etter forsvarlige prinsipper og retningslinjer. 

Praktisk ferdighetseksamen. Ved siden av at sykepleiefaget er et teoretisk fag, er det i tillegg et praktisk rettet fag. Den praktiske gjennomføringen av studiet er basert på kliniske studier og praktisk gjennomføring av sykepleieferdigheter. Gjennomføringen av de praktiske ferdighetene er som regel delt inn i to faser - første fase er en teoretisk gjennomgang av den aktuelle prosedyren. Å få et teoretisk grunnlag i forkant av en praktisk gjennomføring av en prosedyre, har for meg vært veldig positivt. Det har gitt meg et grunnlag for å forstå hensikten og sykepleierens særegne ansvar knyttet til den praktiske prosedyren. Den andre fasen er den praktiske gjennomføringen av prosedyrene. 

S
Stell av epiduralkateter. 

Den beryktede eksamen ligger på skuldrene som en tung byrde på skuldrene mine. Eksamen i kliniske ferdigheter skal gjennomføres om ti dager. På selve eksamensdagen får vi hele tyve minutter til å gjennomføre den praktiske prosedyren, etterfulgt av ti minutters teoretisk "grilling". Det vil alltid være en viss grad av eksamensnerver, men til denne eksamen er eksamensnervene/tankene det eneste som rører seg i mitt, nokså, lille hode. 

Bacheloroppgave - utdanningsferden går mot slutten. Det er vemodig å tenke at min ferd ved høgskolen i telemark synger på sitt siste vers. Det har vært en reise inn i det ukjente, som har åpnet dører til nye muligheter for mitt liv. Jeg oppnår snart min barndomsdrøm - å bli utdannet sykepleier. 
Bachelorgruppen er allerede sammensatt, bestående av to studenter jeg gjennom denne tiden har fått god kontakt med. Jeg ser frem til å arbeide med denne bacheloroppgaven og forhåpentligvis vil tema for oppgaven være oss midt i blinken. Som mange av mine lesere har fått med seg, er mitt hjertebarn psykisk helse, og jeg håper at denne bacheloroppgaven kan ta utgangspunkt i et aktuelt tema innenfor psykisk helsearbeid. Vil jeg være så heldig og få muligheten til å skrive om et tema innenfor psykisk helse - tiden får vise.

Medstudent som gjennomfører stell av innstikksted - epiduralkateter.

Idag. Jeg har idag vært på skolen og lært meg en ny ferdighet - epiduralkateter. Dette var en lett prosedyre å gjennomføre praktisk, men den teoretiske delen rundt prosedyren kan være avansert. Som sykepleier er det viktig at jeg klarer å observere tegn til inflammasjon, og kunne iverksette nødvendige tiltak, kjenne til normale kroppslige rekasjoner ved bruk av epiduralkateter og jeg må kunne tyde effekten pasienten får av denne type behandling. 

Det fasinerende med sykepleiefaget er nettopp kompleksiteten i fagets utøvelse!

- Robbie Tempesta -  

Det er en stund siden jeg nå har skrevet et nytt blogginnlegg for dere som leser min blogg. Det skyldes alene eksamensforberedelser til min praktiske eksamen i sykepleieprosedyrer og innlevering av et såkalt "ukenotat".

Overraskende få eksamener. Siden jeg begynte på studiet i 2010, har jeg alltid hatt en følelse av at det har vært mange eksamener som skulle gjennomføres og bestås for å kunne studere videre. Eksamene til nå har vært av ulik karakter, men jeg tror jeg har gjennomført de fleste former av en eksamen - praktisk rettet eksamen, skriftlig individuell eksamen, skriftlig gruppeeksamen, ja hele spekteret du levende kan tenke deg. 

Følelsen av mange eksamener var mer markant under første studieår. Det kan nok skyldes at slt for mange eksamener ble holdt tett inntil hverandre, under begge semestrene. Dette studieåret har vært anerledes!

Kontrakt å følge. Jeg begynner å kjenne mer av forventningene som stilles av meg som student. Selv om det ikke lenger er så mange og hyppige eksamener dette studieåret, stilles det nå mer krav til faglig innspill i alle aktiviteter jeg gjennomfører. For å få tiden på min side, ser jeg nå behovet for å fokusere litt mer studiene, men jeg er bundet opp til en kontrakt og denne bloggen.

Bloggen har bidratt til god læring for min del. Jeg får anledningen til å reflektere over aktuelle temaer tilknyttet pensum og studieretningen, ved å skrive blogg. Jeg kunne unnlatt å følge opp bloggen, men jeg føler at ansvaret for å imøtekomme kravene som høgskolen har satt til bloggingen, er mer tungtveiende enn alt annet.

Ny eksamen. Om bare noen få uker skal jeg avlegge eksamen i praktiske sykepleieferdigheter. Idag ble det lagt ut de aktuelle praktiske oppgavene som jeg kan komme opp i, og jeg har dannet meg noen tanker om hvilke ferdigheter jeg kunne tenke meg å komme opp i.

Jeg tar nå en liten pause fra bloggingen min, men i mellomtiden skal jeg også arbeide på et nytt blogginnlegg, som jeg har valgt å kalle for "The black leaf". Så inntil vi "sees" igjen, ønsker jeg deg en riktig så fin månedskifte!

Jeg har nå blogget i fire år, og for meg har bloggingen en mening. Jeg kan gå så langt å si at den har en veldig spesiell mening. Blogging for meg er en måte å uttrykke mine tanker på, og det gir meg en mulighet til å reflektere over ting som interesserer meg. Noen ganger så skriver jeg også om hverdagen min (som i enkelte tilfeller får et faglig preg over seg).

Høsten 2010 ble jeg valgt til å blogge om studiehverdagen ved Høgskolen i Telemark. Jeg studerer sykepleie bachelor og skal blogge om hvordan det er å gå på sykepleien. Jeg har vinklet det en annen vei, og skriver om temaer som er relatert til pensum gjennom studiet. Det er fem studenter som ble valgt ut til å være en del av høgskolens markedskampanje, og blogge om studiehverdagen - vi erHeltene fra Telemark.

Link til HiT - Heltene fra Telemark youtube-film

Tema: Psykisk helsearbeid Jeg begynte å blogge for ca 4 år siden. Gjennom disse fire årene har jeg hatt flere forskjellige bloggere, ved forskjellige steder, men med samme tema for bloggingen - psykisk helsearbeid. Psykisk helsearbeid har alltid vært mitt hjertebarn. Etter tre år innenfor psykiatriens fire vegger (som ansatt), har jeg dannet meg noen erfaringer, tanker og refleksjoner om behandlingsfokus og kvaliteten på ansatte.

Jeg har alltid vært en sterk tilhenger av å ha kvalifiserte helsepersonell innenfor psykisk helsearbeid. Det er for mange ufaglærte, lite kompetente og forvirrende mennesker som jobber innenfor de ulike psykiatriske sengepostene. Det er lett å glemme at psykisk helsearbeid og tjenestetilbudet som gis er av helse- og sosialfaglig karakter. Det er ikke ofte man møter ufaglært personell i spesialisthelsetjenestens somatiske virke - så hvorfor skal man tillate at en større andel personell innenfor psykisk helsevern er ufaglærte?

*

Innhold i bloggen Det har blitt en populær trend å blogge. Nå kan man finne alle mulige slags bloggere -  blogg om sminke, blogg om mote, blogg om frukter og bær, til og med blogg om fjernhealing. Det er ingen grenser for hva mennesker velger å blogge om.

Forleden dag kom jeg over en meget spesiell blogg. Innholdet i blogginnleggene var rettet til bloggerens personlige åpenbaringer fra de døde. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro eller mene om det, men jeg syns på mange måter at det er litt sært.  Jeg har vanskeligheter med å forstå overtro. 

Det er vel tilfeldighetene som råder over hva vi velger å skrive om i bloggene våre. Personlig syns jeg det er meningsfullt å skrive om samfunnsaktuelle temaer, eller temaer som har kjøtt på benet. I den forbindelse ønsker jeg å linke til en av mine bloggvenners blogg, som jeg syns er meget spesiell og tankevekkende!

Link til bloggen bellahsgalskap - meget god blogg!

*

Prisutdeling Tidligere denne uken, da jeg kjørte til skolen for det var obligatorisk forelesning, lyttet jeg på radioen. Jeg er usikker på hvilken kanal jeg hørte på, men programlederne med gjest snakket om den nylige prisutdelingen av beste bloggere i Norge (gjesten var bloggeren som fikk prisen Folkets blogger (eller noe i den duren). Jeg ble positivt overrasket over at det fantes egen prisutdeling for bloggvirksomhet. Riktignok var dette prisutdeling i fht blogging om mote. Kanskje vil det bli (om det ikke er?) prisutdeling for bloggere, med det jeg anser som, med, seriøst innhold?

*

Siden jeg opprettet bloggen og begynte med skrivingen, har jeg fått flere lesere (tror jeg) som også ønsker å være, det jeg kaller for, bloggvenn. Jeg har ikke helt skjønt meningen med denne definisjonen av Venner som blogg.no har valgt å kalle det. Et mer passende ord dem kunne brukt er tilhengere eller lesere.

Jeg setter kjempe stor pris på at ukjente mennesker ønsker å være min bloggvenn. Faktisk så har jeg begynt å sende e-brev med en som jeg setter kjempe stor pris på, en som blogger. Jeg kjenner ikke denne personen godt, men jeg begynner å bli kjent med den delen av henne som skriver blogginnleggene. Jeg liker veldig godt måten hun ordlegger seg på - valg av ordene er nøye gjennomtenkt, for det gir en god klang når man leser innleggene. Opplevelsene som hun deler med andre gjennom bloggen er sterke, tankevekkende, vakre og interessante. 

Det er egentlig ikke så skremmende å ha en bloggvenn allikevel, men man skal ikke lokke med sleskete reklame som denne; 

Link til Ukens bloggvenn!

*

Helse og omsorgsplan 2011-2015 beskriver viktigheten ved bloggere som belyser aktuelle temaer innenfor helse og omsorgsaspektet. Innenfor dagens organisering av helsetjenesten, er det viktig at en har kjennskap til sine rettigheter og ha innsikt i egen helsesituasjon - noen ganger er det pasienten som er eksperten, og ikke eksperten selv (legen, sykepleier osv). Fokuset rettes mer og mer bort fra det tradisjonelle pasientforholdet, og trekker seg mer mot en bruker og kundeperspektiv.  Som kunde har man gode kunnskaper om hva sine rettigheter/ muligheter. Sånn har det også blitt mer av i dagens helsetjeneste. Helse og omsorgsplanen 2011-2015 oppfordrer nå til mer brukererfart opplysning gjennom blogging. Jeg stiller meg positivt til dette, så lenge ikke brukerne/ pasientene begynner å skrive medisinskfaglige innlegg ? dette bør gjennomføres av helsepersonell med spesiell kompetanse. Dette er det som er skrevet i Helse og omsorgsplanen;  

"Blogger om ulike sykdommer kan oppleves nyttig for personer som nettopp har fått stilt diagnosen eller som er pårørende. Bloggene brukes til å bearbeide reaksjoner og til å få råd og veiledning av andre i samme situasjon. Blogger kan bidra til å sette temaer på dagsorden i samfunnsdebatten."

Link til Helse og omsorgsplan 2011-1015!

*

The bitter end Jeg har egentlig aldri kommet frem til en klar henstilling til problemstillingen i dette blogginnlegget, men jeg har likevel dannet meg noen tanker rundt fenomenet - om blogging har blitt en trend. Flere offentlige aktører priser bloggens informative makt, og oppfordrer nærmest at flere bør blogge.

Jeg har skrevet blogg i noen år nå, med likt fokus for alle bloggene jeg har hatt på denne tiden. Fokuset mitt har vært psykisk helsevern - dette skyldes nok at jeg jobbet ved en psykiatrisk sykehusklinikk da jeg startet bloggingen, og opplevde mye som jeg trengte å reflektere over.

Blogging for meg, betyr mye. Det er min måte å uttrykke tankene mine på. Jeg er trygg når jeg kan skrive ned hva jeg tenker, reflekterer over og noen få ganger, også føler. Jeg har også valgt et område for hva jeg ønsker å blogge om. Jeg blogger om aktuelle hendelser som rører seg i samfunnet, studiehverdagen (og det skjer mye mer enn kun gjennomgang av pensumlitteratur) og jeg skriver om hverdagen min (ofte sett i lys av det å være fulltids student med et faglig preg over seg).

Jeg tenker ofte gjennom hva jeg skriver, før jeg legger det ut på internett. Internett er en ukjent dimensjon, hvor alle mennesker kan snappe opp en liten (eller stor) del av din identitet. Det en legger ut på internett, kan også siden bli brukt mot deg, dersom du begår straffbare handlinger (skremmeri). Jeg er også veldig opptatt av måten jeg skriver på, ordlyden og grammatikken (mine grammatiske ferdigheter er ikke på topp), for det kan jo faktisk hende at noen faktisk leser det jeg skriver.

Det jeg mener er vel at det er så ufattelige mange rare, sære, snodige og merkverdige bloggere der ute i den store internettverden. Jeg har kanskje ikke støtt på så mange bloggere på disse fire årene, men de jeg har støtt på, har det vært kvalitet på. Det er vanskelig å finne en blogg i dag hvor det er kvalitet på innholdet - en blogg som tar opp aktuelle temaer, uten grammatiske skavanker, samfunnsorientert fokus og meningsinnhold!

Jeg har nå vært i en rolle som sykepleierstudent i 1 1/2 år, og jeg finner det svært behagelig og trygt. Jeg tenkte jeg nå skulle skrive litt rundt mine tanker om det å være sykepleierstudent. Det er nok mange av den yngre garde som ønsker å se på muligheten for utdannelse, og sykepleieryrket er jo attraktivt, blitt.

Siden jeg begynte på studiet, har jeg dannet meg noen tanker og opplevelser om det å være sykepleierstudent. Ikke har jeg kun blitt satt inn i en ny rolle, hvor det stilles visse kriterier å oppfylle. Studenttilværelsen kan by på mye spennende, ved siden av det teoretiske og det praktiske.

Så dette er min historie...

Studiestart 1. år

Det jeg kan huske fra studiestarten ved Høgskolen i Telemark avdeling Porsgrunn, er åpningsshowet og talerne. Åpningsshowet i 2010 var fylt med positive og inspirerende talspersoner fra ulike arenaer. Konserten og det påfølgende på kvelden var også meget innholdsrikt og bra. 

Hele den første uken var preget av generell informasjon om høgskolens retningslinjer, om studieretningen og de aktuelle kontaktpersoner ved insitutt for helsefag. Det var en veldig interessang uke, for vi fikk god innblikk i skolens administrative styringsform, og god innføring i våre rettigheter som student. 

Viste seg å være til nytte..

Jeg anser meg selv som i overkant av middels  interessert i rettighetsspørsmål, lovverk etc. Jeg ble tidlig spurt om jeg kunne stille til valg som nestleder i Studentrådsstyret for Helse og Sosial avdelingen (nå skal det også sies at det var ingen som ønsket vervet, da det ble holdt urnevalg, semesteret før sommeren). Jeg takket selvfølgelig ja, og vips så var jeg en aktiv studentdemokratisk j.....ikke nok med det, men jeg var også fylkesrepresentant i NSF Student.

Disse erfaringene har gitt meg mange nye opplevelser og refleksjoner. Jeg har innsett viktigheten ved å ha kjennskap til sine studentrettigheter - for til syvende og sist, så står du nokså alene. Ved Høgskolen i Telemark føler man seg sjeldent alene i situasjoner som er krevende. Jeg har flere ganger fått god støtte fra studentrådet, studentorganisasjonen og til og med fra ansatte. 

Vi har ofte fått høre fra våre lærere og øvrige ansatte, at dem er der for studentene - det medfører riktighet på mange måter.

Fag og emner

For meg så har det alltid vært viktig at foreleserne og innholdet i forelesningene har fanget interessen. Hvordan forelesningene gjennomføres sier mye om kvaliteten på studiet. Jeg er for det meste svært fornøyd på med kvaliteten på forelesningene, selvom det noen ganger kunne vært planlagt mer grundig. 

Fagene var spennende og lærerikt. De fleste fagene under første studieår, og muligens også andre studieår, har bestått av støttefagene psykologi, sosiologi, sosialantropologi, anatomi/fysiologi, smittevern og hygiene. Alle disse fagene er nødvendig for å forstå kompleksiteten i faget sykepleie. Jeg har tidligere skrevet et innlegg eller to om mine yndlingsfag, og jeg tror mye av det kan skyldes den intense energien og interessen for faget som foreleserne hadde, og har under andre studieår. 

Sykepleiefagene har vært ok. Noen av emnene har vært litt kjedelig, men det har vært viktig lærdom for å danne forståelse for faget. Nå om dagen så lærer vi mye om etiske utfordringer i sykepleieutøvelsen, og innfallsvinkelen til gjennomføringen av dette emne har vært fabelaktig. Istedetfor trøttende forelesning, hadde vi seminar! Seminaret gikk over en hel dag, med fokus på etiske problemstillinger i spesialisthelsetjenesten. En enkeltime med forelesning/ introduksjon om etikk, deretter 1 time med gruppeoppgave, og 2 timer med diskusjon og refleksjon i plenum.

Om jeg kunne fått et ønske oppfylt, ville det vært å få redusert antall ukesnotater, en skriftlig innleveringsoppgave, og antall uker/timer med obligatorisk forelesning. Egentlig så er det ikke behov for obligatorisk forelesning, når det stilles krav til ansvar for egen læring. Det eneste som bør være obligatorisk er den praktiske ferdighetsgjennomføringen av prosedyrer på KFS. Igrunn syns jeg også fagene anatomi/fysiologi, mikrobiologi, patologi, hygiene og farmakologi bør være obligatorisk. Grunnen til dette bør være innlysende... 

KFS...

Ved Høgskolen i Telemark avdeling Porsgrunn er det et senter, Klinisk ferdighetssenter, som studenter fra helsefagstudiene kan disponere fritt. Det er på dette senteret vi øver på praktiske ferdigheter i sykepleie. Jeg er faktisk veldig positiv over KFS senteret og høgskolens valg av prioriteringer tilknyttet læringssituasjoner. Jeg har hørt fra andre sykepleierstudenter om dårlige treningsforhold, så jeg tror jeg har grunn for å være positivt innstilt skolens KFS senter, og fremtidige studenter bør også se frem til læringen der.

Det sosiale ved å være student

Før jeg ble heltidsstudent jobbet jeg som spesialhjelpepleier innenfor barnevernet og Distriktspsykiatrisk senter. Friheten til å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil, er i større grad tilstede nå enn da jeg var bundet til turnusarbeid og jobbet både morgen, ettermiddag og noen ganger netter. Studenttilværelsens sosiale side veide mye opp da jeg søkte meg inn på studiet. Hverdagen min kom til å forandre seg på alle måter, men mange måter var til det bedre.

Nye bekjentskaper, som har ført til vennskap, har fått meg til en sosialisert spire, som kun ønsker mer påfyll av den sosiale effekten. Egentlig så har jeg vel alltid vært sosial, selv da jeg arbeidet til alle døgnets tider, men den sosiale boblen som jeg nå befinner meg i, kan ikke sammenlignes med mine tidligere sosiale bobler.

Gradvis gjennom studietiden min har jeg blitt mer og mer sosial, og jeg har også tillært meg nye egenskaper som er nyttig i utøvelsen av sykepleie. Egenskaper av personlig art er en viktig del av utøvelse i faget. Man kan være teoretisk dyktig, men mangle mellommenneskelige faktorer,- faktorer som er viktig i opprettelse av tillit til den trengende. 

Det er ikke få ganger iløpet av den siste tiden at jeg har bedt meg selv på besøk til ei venninne. Noen ganger har jeg også campet over, og regjert sofaen gjennom nattens timer. Som regel når jeg kommer funderer vi ut en mesterplan for aktiviteter - matlaging og tv-serier på nett! Helt fantastisk befriende og avslappende etter en slitsom studieøkt. Når studiene ikke tar for mye av min tid, og jeg har gjennomført planene for dagen, er det hos venninnen min jeg er hos. Noen ganger er vi så intenst gira på å være sosiale, at vi reiser å besøker et vennepar av oss.

My second home....Oslo

Telemark er stedet jeg er bosatt i og hvor jeg studerer. Før jeg begynte på studiene, ble jeg kjent med en herlig gutt. Vi traff hverandre nesten daglig og utviklet vennskap. Fra et vennskap begynte vi så smått å date, før vi endte opp som kjærester. Vi har nå vært kjærester i over 2 år. Han er psykologistudent og studerer dette profesjonsstudie i Oslo ved Universitetet. 

Jeg har alltid vært fasinert over Oslo som storby. Det har vært noe nytt å oppleve hver eneste gang jeg har kommet innover hit. Jeg har vært på musikkgatefest, blitt kjent med en familie som nå er på jorden-rundt-reise og får inn inntekter til reisen gjennom egenkomponert, flott gatemusikk. 

Noen ganger så tenker jeg at dette er mitt hjem nummer 2. Jeg er ofte i Oslo - kanskje annen hver helg, og noen ganger over en lengre periode også. Det har ikke påvirket studiene mine på noen som helst måte, selvom jeg noen ganger kunne prioritert annerledes. Men det er kanskje en del av det å være student....nokså ung....og lysten på nye opplevelser. 

2. studieår

Jeg er snart ferdig med mitt andre år på sykepleieutdanningen. Det har vært en utrolig reise til nå. Jeg har gjennomført kliniske studier ved kirurgisk avdeling, og skal snart ut i min medisinske praksis. Du som leser på bloggen min, har sikkert fått med deg at jeg er veldig glad i barn, og jeg har skrevet et blogg innlegg om det også. Under min medisinske praksis, som starter 19.mars, skal jeg få muligheten til å arbeide med barn - det er noe jeg ser frem til.

Det er noe spesielt over det å arbeide med barn. Jeg har den siste tiden lest aktuell pensumlitteratur som er rettet til pediatri og pediatrisk sykepleie, og jeg merker på kroppen hvor spesiell denne erfaringen kan bli. Det er tungt å se et annet menneske lide av sykdom, men jeg tror det er ekstra tyngende når det er barn. 

Vi hadde en kullsamling her om dagen, faktisk på min bursdag, hvor vi snakket om bacheloroppgave og viktigheten med å starte planleggingen tidlig - også allerede nå. Jeg kjente jeg fikk en stor klump i magen, idet jeg skrev denne setningen, så jeg lar det være med det som står der nå.